Vinpressa

La tankene vandre tilbake, da ekte lykke var bursdag, gelétog og grillpølser trukket i vann! I ca fire timer. Pur lykke med kalde pølsebrød og Iduns ketsjup. Fyll en gammel gymsokk med familiedeig, fett og billig krydder fra Black Boy. Mer skulle det ikke til for å tilfredsstille en tiårings premature gane.

I årenes løp har ting endret seg. På nittitallet invaderte Leiv Vidar bensinstasjoner over hele landet med noe som bare vagt kunne erindres fra bilferie på Autobahn gjennom Tyskland. Pølser som faktisk smakte noe. Du kunne endelig få pølser i mer enn to varianter. De opprinnelige grill- og wienerpølsene ble erstattet med herlige løk-, chili- eller krydderpølser. I de siste par år har disse pølsene også dukket opp i dagligvarebutikkene rundt sankthans, klar for maltraktering på menneskets verste oppfinnelse siden vannstoffbomben – engangsgrillen. Pølser har klart kommet i dytten igjen, og menneskers driv til å raffinere og videreutvikle har ført noen av oss inn på stier det for få år siden ville vært utenkelig å promenere.

Well! The Times They Are A-Changin’, and there’s a new kid in town! He is tough, sophisticated and is called kjøttkvern med pølsetut.

Veien fra kurs til kvern var lang. For etter at Håvard og undertegnede var på kurs i pølseproduksjon med Hanne Frosta (På Høyden restaurant), tok det et drøyt halvår før den etter hvert rustne nyervervede kunnskapen kunne prøves ut i trygge omgivelser. Håvards bestefar var så elskverdig å påskjønne sitt unge og dynamiske barnebarn nettopp dette vidunderet som skulle virkeliggjøre drømmen om egenproduserte pølser: kjøttkvern med pølsetut.

-Ti kilo kjøttdeig! Ja minst. (Det ble handlet 5,5 kg) Og så må vi ha halvannet kilo spekk og naturtarmer og MASSE krydder og morkler og tørka tomater og trøfler og … og… Listen var lang, og våre logistiske (og logiske) evner ble satt på prøve. Og siden pølser etter gammel skikk skal lages første lørdag etter nymåne, ble 1. april ryddet i almanakken. Vi mente oss klare.

Tidlig oppmøte, god frokost og lang kaffepause. Bønes Gårdsmat har de animalske ingrediensene som skal til for å lage gode pølser. Lamme- og storfekjøtt samt vakuumpakka fåretarm. Tidsskjemaet sprakk ganske tidlig. Da kokkene ikke var helt sikre på forskjellen mellom timian og det andre krydderet jeg ikke husker navnet på, men bare lukten av, ble det handlet ingredienser i hytt og pine. Coop Mega, KIWI, Lerøy, Asian Kiang, Leng Zueng, Ark Beyer og Sparkjøp på Kløverhuset.

Etter enda et par timer med kutting og preparering av ingredienser ble kverna montert. Pølsefest 2006, første sats kunne begynne. Lammepølse med ferske urter (rosmarin og timian) og hvitløk. Andre sats var noe mer eksperimentell. Spisskummen, chili, curry, tørka tomater og hvitløk. Da kvelden begynte å sige på hadde vi bare klart å presse og tvinne opp havparten av kjøttmengden, og det var klart at resten måtte i fryseren sammen med ferske urter for 100 kg pølser.

Vi smakte på rosmarinen før vi hadde den i pølsa, og det var noe som sa oss at dette kunne komme til å smake såpe med den tilmålte mengde. Der tok vi grundig feil. Pølsa med urter var aldeles nydelig, og hadde sikkert tålt mer. Curry- og spisskummenpølsa var av en helt annen karakter. Denne er nok tilvenningssak, og kommentarer om kebab natt til søndag falt. De falt likevel etter min mening på stengrunn, uten grunnlag for å spire videre. Den kunne hatt enda mer chili i seg, men gjorde noe med begrepet pølse. Pølse vil for meg aldri være det samme etter dette. Jeg har hoppet i kaninhullet og oppdaget en verden jeg bare vagt ante eksisterte.

Pandoras eske ble en gang åpnet og ulykker og sykdommer fòr utover verden. Den ble lukket igjen før dens viktigste ingrediens slapp ut; nemlig håpet. 1. april ble Pandoras eske åpnet igjen, og denne gangen har håpet sivet ut. Det er håp for pølsen. Barndommens naive og ukritiske syn på hva god mat er kommer nok aldri tilbake, men pølse har fått en ny vår i mine ø¸yne. Og ø¦ren for det skal i hovedsak gies Hanne Frosta og kjøttkvern med pølsetut.